Støre i kamuflasjebukser

25.10.2006 @ 08:27
Av Ole Berthelsen

Regjeringens nei til spesialstyrker til Afghanistan er en studie i kamuflasjeteknikk. Men lar SV seg lure neste gang?

Beslutningen om ikke å sende norske spesialsoldater til Afghanistan er tilsynelatende en seier for et hardt skviset SV etter nederlaget i gasskraftsaken. I virkeligheten vant partiet slaget, men tapt krigen om Afghanistan-styrkene. 

Har lært
I Stortinget tirsdag sikret utenriksminister Jonas Gahr Støre og forsvarsminister Anne-Grete Strøm Erichsen seg ryggdekning for å sende både spesialsoldater eller andre soldater til Sør-Afghanistan ved en senere anledning.

Jonas Gahr Støre innrømmet at det ikke var smart av regjeringen å kunngjøre beslutningen om spesialsoldatene i Stortingets vandrehall, uten en gang å informere Stortingets utvidede utenrikskomité.

Regjeringen har lært, sa Støre.

Ryggdekning
Dermed hadde han foretatt det rituelle knebøyet for Frp-formann Siv Jensen. Men meldingen til regjeringspartneren SV var like klar.

- Det er ikke noen prinsipiell motstand i regjeringen mot å delta i Sør- Afghanistan. Det er heller ikke noen prinsipiell motstand mot å delta med i ISAF-styrker i Sør-Afghanistan, sa forsvarsminister Strøm-Erichsen.

 Regjeringen har altså langt fra satt bom for å sende soldater til sør, slik SV ønsket. Tvert i mot har Støre og Strøm-Erichsen sikret seg ryggdekning både i regjeringen og Stortinget for å kunne si ja dersom Nato på nytt ber om norske styrker til Sør-Afghanistan.

Taktisk
Den henvendelsen kan komme raskere enn vi aner. Situasjonen i sør er kritisk. I virkeligheten henger hele Natos fredsprosjekt i landet på utviklingen i sør. Derfor blir det i praksis umulig for Norge å si nei dersom Nato kommer med en ny henvendelse til neste år.

Onsdag er første arbeidsdag for de norske MTB-ene i Libanon. For regjeringen er det et tankekors at oppdraget overskygges av Afghanistan, der Norge har vært med siden 2001. Det viser at fredsoppdrag tar lang tid, og at det neppe er siste gang Jonas Gahr Støre må trekke i kamuflasjebukser for å holde  regjeringen samlet om den norske innsatsen i utlandet. Spørsmålet er om SV lar seg presse til et taktisk tilbaketog neste gang.

Norge svikter Nato

19.10.2006 @ 04:28
Av Ole Berthelsen

Å si nei til å sende soldater til Sør-Afghanistan er en farlig beslutning.  Kunngjøringen i Stortingets vandrehall onsdag om at Norge ikke vil sende spesialsoldater til Sør-Afghanistan ble mottatt med sjokk hos opposisjonen. Det er fullt ut forståelig.  

- Norge bør si nei til forespørselen fra Nato. Det foregår en brutal krig der som går hardest ut over sivilbefolkningen, mener SVs Ingrid Fiskaa. 

At nettopp SV står bak regjeringens merkelige beslutning, er det liten tvil om. Norge har gjort seg flid med å være best i Nato-klassen når det gjelder å stille opp med soldater til Nato-operasjoner. Derfor har Stoltenberg-regjeringen vært klar på at Norges engasjement i Afghanistan har førsteprioritet.  

For tida er de vel 500 norske soldatene plassert i Nord-Afghanistan. Problemet for SV og resten av regjeringen er at Norges deltakelse der  står og faller på hva som skjer i sør. Å tro at Norge kan drive fredelig nasjonsbygging i nord mens Afghanistan rakner i sør, er naivt og farlig, noe angrepene mot de norske soldatene i Mamaina tidligere i år viste.  

I august tok Nato over ansvaret for hele den internasjonale militæroperasjonen i Afghanistan. Natos generalsekretær er forståelig nok skuffet over Norges nei. For Natto er det viktig å ikke kritisere ”de beste landene i klassen” som Norge, Canada og Nederland. At Nato-ledelsen likevel velger å gå ut offentlig, viser at Norges nei faller generalsekretær Jaap de Hoop Ssheffer tungt for brystet.  

At regjeringen valgte å gjøre beslutningen kjent i Stortingets vandrehall, uten å informere Stortingets utvidede utenrikskomité på forhånd, er mildt sagt merkelig.  SV har tidligere lovt at mer av utenrikspolitikk skal diskuteres i åpent storting, i stedet for den eksklusive utvidede utenrikskomiteen. Onsdag valgte regjeringen i stedet å droppe begge, til fordel for en hasteinnkalt pressekonferanse i  vandrehallen. Det smaker ikke mye av å ta Stortinget med på råd, og gir opposisjonen massevis av ammunisjon.

Genistrek fra Nobelkomiteen

13.10.2006 @ 12:14

Av Ole Berthelsen

Årets fredspris til Muhammad Yunus og Grameen Bank var en kontroversiell genistrek fra Nobelkomiteen.

Forbauselsen var stor da Nobelkomiteens formann Ole Danbolt Mjøs fredag kunngjorde at økonomiprofessoren Muhammad Yunus og Grameen Bank får årets fredspris. Serveren til Grameen Bank ble raskt overbelastet da en horde av journalister og nysgjerrige forsøkte å finne ut hva banken holder på med.

Alle forhåndstips gikk i retning av at denne gangen måtte det være fredsmekleren Martti Athisaari og Aceh-provinsen sin tur. Både Athisaari, frigjøringsbevegelsen i Aceh og Indonesias president Bangban Yudhoyuno ble sett på som selvskrevne kandidater.

Verken Yunus eller Grameen Bank, som han startet i 1976, var blant de samme ekspertenes forhåndstips, selv om Yunus har vært nominert flere ganger.

Med egne hender
At Aceh-provinsens fortjener en fredspris er det liten tvil om. Fredsavtalen som ble undertegnet etter tsunamikatastrofen i 2004 står som en modell for hvordan tidligere fiender kan forplikte seg til å jobbe sammen. Derfor vil mange rynke på nesen over årets tildeling. Men mange andre prosjekter er også viktige, som for eksempel betydningen av smålån til fattige som ønsker å komme seg ut av elendigheten med egne hender.  Det har Nobelkomiteen gjort veldig tydelig med årets tildeling. Samtidig setter komiteen åsøkelyset på sammenhengen mellom konflikt og mangel på økonomisk utvikling.

Test
På 1970-tallet ga Muhammad Yunus fra Bangladesh ga sitt første mikrolån på 27 dollar til en fattig familie som laget møbler av bambus. Familien hadde tidligere måttet låne penger av griske pengeutlånere fordi ingen banker tok risikoen ved å låne ut til fattige.  I 1976 stiftet Yunus Grameen bank for å teste sin egen teori om at slike mikrolån kan få fattige ut av fattigdom. Eksperimentet ble en enestående suksess. Banken, som er eid av låntakerne, har lånt ut over fem milliarder dollar siden starten. 97 prosent av de over seks millioner låntakerne er kvinner. Det aller meste av pengene har blitt betalt tilbake, og virksomheten har spredt seg over store deler av Bangladesh.

Dette har Nobelkomiteen bitt seg merke i.

- Varig fred kan ikke oppnås uten at store befolkningsgrupper finner måter å komme seg ut av fattigdommen på. Mikrokreditter er et slikt middel. Utvikling nedenfra fremmer også demokratiet og menneskerettigheter, heter det i begrunnelsen fra Nobelkomiteen.

Kontroversiell
Komiteen har også tidligere tatt vist at den er opptatt av å vise forholdet mellom fattigdom og konflikt, blant annet gjennom tildelingen av prisen til miljøforkjemperen Wangari Mathai i 2004.


Det var en langt mer kontroversiell tildeling enn årets pris. Aceh-provinsen fortjener også fredsprisen, men denne gangen var det Mohammad Yunus og mikrokredittene sin tur. For Nobelkomiteen må det være en lettelse å ikke gi prisen til en opplagt forhåndsfavoritt. Samtidig har den greid å kople sammenhengen mellom fattigdom og konflikt, og kvinners betydning for økonomisk utvikling i fattige land. Det står det respekt av. Derfor er årets pris en modig tildeling.


Omkamp om Ondskapens akse

10.10.2006 @ 16:16


 


Av Ole Berthelsen

Er prøvesprengningen i Nord-Korea i ferd med å gjøre president Bushs ”Ondskapens akse” til virkelighet?

 

Fortsatt mangler mange svar etter prøvesprengningen mandag. Ekspertene er ennå ikke enige om det faktisk var en atombombe som eksploderte, selv om mye tyder på det.

 

For president George W. Bush kom nyheten svært ubeleilig. Fire år etter at han lanserte Nord-Korea, Irak og Iran som deler av den samme ”Ondskapens akse”, har han hendene fulle med hvert enkelt av dem.

 

Bombeklubben
Selv om alle de tre landene setter enda flere grå hår i hodet på Bush, er de langt fra del av en ondskapens akse, slik Bush hevdet i sin famøse tale til nasjonen i januar 2002.  


Bush-administrasjonen har rett når den hevder at Nord-Koreas prøvesprengning øker risikoen for at flere land kan bli atommakter, men ikke på den måten Bush tror. Risikoen for at Nord-Korea selger en fiks ferdig bombe – eller teknologien som trengs - til terrorister, er mindre enn at andre land ser sjansen til å utvikle våpen på egen hånd. Her er både Sør-Korea, Japan, Taiwan, Iran, Egypt og Saudi-Arabia kandidater til å bli medlem av den ekslusive Bombeklubben.

 

Belønning
Det underliggende problemet er at atommaktene med USA i spissen ikke har vært villige til å skrote sine egne atomvåpen. Dermed kan de vanskelig hevde at verden en tryggere plass uten kjernefysiske ladninger. Samtidig har USA gjort det vanskelig å samle det internasjonale samfunnet i kampen mot spredning av atomteknologi. Gjennom invasjonen av Irak i 2003 sa Bush-administrasjonen klart fra at den ikke hadde tenkt å føye seg for FN.

 

Nå arbeider USA døgnet rundt for å samle Sikkerhetsrådet om en knallhard resolusjon mot Nord-Korea. I Sikkerhetsrådet gjelder fortsatt skillet mellom de som har atomvåpen, ved at atommaktene fortsatt er belønnet med en permanent plass.


Nederlag
 Trolig vil de 15 medlemmene av Rådet bli enige om en pakke med sanksjoner. Utfordringen er å være akkurat tøff nok til at regimet føyer seg, og samtidig unngå total kollaps. Spørsmålet er om det er mulig. Nord-Korea har vist tidligere at landet ikke bryr seg om press. Det er liten grunn til at landet gir etter nå. Dersom sanksjonspakken er for pinglete, kan Iran se muligheten til å fortsette sitt atomprogram uten frykt for konsekvensene. Da kan plutselig to av de tre landene i den famøse Ondskapens akse ha skaffet seg atomvåpen på tre år, mens det tredje landet er i full oppløsning. Det vil være et nederlag som svir for president Bush.

Æresdrap eller sykehustabbe?

04.10.2006 @ 11:11

Trippeldrapssaken avslører både et vaklende helsevesen og et kvinnesyn som står for fall.

 Den trippeldrapsiktede 30-åringen Shahzad Khan hadde en lang histore som psykiatrisk pasient bak seg før han drepte de tre søstrene sine Sobia (27), Saadia (24) og Nafisa (13) på bestialsk måte søndag.

Familien hadde også vært rammet av vold i flere år. Eldstesøsteren Sobia ble nær drept av ektemannen da hun ville skilles. Broren Shahzad Khan er kjent som svært oppfarende, ustabil og voldelig. Likevel fungerte han som familieoverhode i lange perioder når faren var i Pakistan.  Siden drapene søndag har det kommet fram stadig mer rystende detaljer i saken. Eldstesøsteren skal ha ønsket å flytte hjemmefra, mens Saadia skal ha nektet å være med til Pakistan av frykt for å bli tvangsgiftet. Det hadde hun grunn til. Storesøster Sobia ble tvangsgiftet med fetteren sin i Pakistan. Hun våget ikke si nei av frykt for å bli drept.  

Samtidig har Khan en lang historie bak seg med mentale problemer og rus. Khans forsvarer hevder at broren forsøkte å få Khan tvangsinnlagt, men at det ikke lyktes. Nå skal  Fylkeslegen i Akershus granske om Khan fikk tilstrekkelig psykiatrisk behandling. Det er meget mulig at Khan var alvorlig syk før drapene. Likevel er det også klart at måten søstrene ble behandlet på i tida før drapene tyder på et tragisk og antikvert menneskesyn blant mennene i familien som innvandrermiljøene må ta på alvor.

 Inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen har varslet at regjeringen vil komme med forslag for å bekjempe tvangsekteskap. Trippeldrapssaken gjør spørsmålet enda mer aktuelt. Samtidig bør helseminister Sylvia Brustad undersøke hvordan en åpenbart ustabil person kunne bli vurdert som for frisk til å få behandling.  

Omkamp om Muhammed

03.10.2006 @ 12:25

Flere redaktører burde ha trykket Muhammed-tegningene, mener Presseforbundets leder Per Edgard Kokkvold. I forordet til Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekks bok ”Truet av islamister” går Kokkvold langt i å anklage norske redaktører for å ha vært feige under karikaturstriden.

 

-          Mange av ytringsfrihetene tradisjonelle forsvarere har vært påfallende tause, skriver han, og peker på at flere av avisene som trykket faksimiler av tegningene lot være å støtte Selbekk da det sto på som verst.

 

-          Hvor var disse redaktørene da den norske stat gjorde Vebjørn Selbekk til syndebukk, da den norske regjering fortalte verden at bare et lite fundamentalistisk kristent magasin hadde trykket Muhammed-tegningene? spør Kokkvold.

 

Under en pressekonferanse i Oslo mandag der Selbekk presenterte boka, sa Kokkvold at det kanskje hadde vært bedre om mange flere aviser hadde trykket tegningen, for å gi en klar beskjed til muslimske miljøer at trykkefriheten må vernes.

 

Det er ikke nødvendigvis sikkert at det hadde vært så lurt mens protestene herjet. Men Kokkvold har et poeng i at mange norske redaktører var påfallende tause. Spørsmålet er hva de gjør neste gang en tilsvarende sak dukker opp.

 

Vebjørn Selbekk er mest opptatt av at regjeringen talte med to tunger i saken.

- Ved å late som at bare Magazinet hadde trykket tegningen, skjøv de ansvaret over på meg, mener han.

Han har et poeng i at UD var svært forsiktige med å påpeke at tegningene faktisk var trykket både i Jyllandposten og flere norske aviser før Magazinet gjorde det.


- Jeg har aldri lagt all skyld på Magazinet. Deres dekning sto i en særstilling, men jeg har aldri sagt at de hadde all skyld,  sier utenriksminister Jonas Gahr Støre til Nettavisen.

Kanskje har karikaturstriden likevel fått både redaktører og statsråder til å tenke seg om. For debatten var det uansett befriende å se TV 2-dokumentaren mandag om Magazinet-redaktøren som sto midt i striden. TV 2 viste også tegningene, uten at det har fått grytene til å boble verken i Norge eller utlandet. I Damaskus, der ambassaden ble svidd av, var det mandag rolig. Det er kanskje den beste testen på at den nye runden med Muhammed-tegningene var nyttig, nødvendig og ufarlig. Slik sett fortjener magazinet-redaktøren takk for å ha skrevet en bok som fikk debatten i gang igjen i Norge.


Mysteriet DNB NOR

02.10.2006 @ 08:55
Nok en gang slakter DNB Nors kunder sin egen bank, viser en undersøkelse fra Epsi presentert i mandagens Dagens Næringsliv. Her får storbanken jumboplass når 2580 kunder skal si hva de mener om banken sin.  På en skala fra 0 til 100 får DNB 64 poeng av brukerne sine. Skandiabanken og Handelsbanken får henholdsvis 79 og 73 poeng. Midt mellom ligger lokale sparebanker med 75 poeng.

Tidligere i måneden ble DNB NOR kåret til de beste banken i Norden av finansmagasinet Global Finance. Magasinet la vekt på blant annet lønnsomhet, geografisk dekning, kundetilfredshet (vår utheving), og produktinnovasjon. 

Klagesangen fra DNB-kundene har fått klokkene til å ringe i konserledelsen, selv om selskapet har lagt fram rekordresultater flere år på rad.  For DNB er det alvor når en kundegruppe som representerer 1,25 millioner DNB-brukere slakter sin egen bank, særlig når misnøyen stiger fra i fjor til i år. Samtidig fortsetter de fleste av de samme kundene ekteskapet, til tross for fristelsene hos Skandiabanken eller Handelsbanken.

 

DNB NOR kan ikke regne med at dette fortsetter inn i evigheten. Samtidig har banken greid å tilby totalpakker som omfatter både lån og lønnskonto. Det har tydelig motvirket et kundeopprør mot absurde gebyrer på tjenester kundene kan få gratis andre steder. Og her ligger mysteriet bak DNB NORs suksess: Hvordan få kunder til å bli i den samme banken de dømmer nord og ned? Det bør få klokkene til å ringe hos misfornøyde DNB-kunder.


hits